Opp til andre historier
English version

Steinars skulkedag

2. oktober 1996

Etter ei helg med stort sett dryppende regn og to arbeidsdager der jeg har sittet og sett ut på skarpt høstblå himmel over blått hav, begynte jeg å bli rimelig rastløs.

Når nå TV2's værdame Birgit, lovet at onsdag skulle bli fin på østlandet, mens at på torsdagen skulle regnet komme og regnet skulle være med oss helt til og med lørdag... Ja,... da ble det rett og slett for mye.

Så jeg sender en email til alle på jobben og forteller at jeg ikke blir å treffes etter lunsj. Jeg haster meg igjennom de tingene som må gjøres, ispedd noen skadefro utspill på no.alt.motorsykler og stikker fra jobben 12:00.

Replikkveksling, med kollega Martin Smith:
 MWS: "Remember: wear a helmet, and be nice to small animals"
 SB: "Splat...? (pause) _No_ splat...?"
 MWS: "No splat."

Med disse formaningene i ørene, var det hjem, hive trekket av sykkelen, av med låsen, skifte til skinndress med god påkledning under, koke vann på termos og smøre en matpakke. Jeg hiver alt i en haug i tankveska og raser avgårde for å rekke ferga til Moss, som går 13:00.

Jeg hadde ikke helt klart for meg nøyaktig hvor jeg skulle kjøre tur, men jeg begynner å ha gjort unna det nærmeste av Vestfold og Buskerud. Skal jeg kjøre veger jeg ikke har kjørt før, så må jeg kjøre langt og med høstens korte dager, så er 12:00 i seineste laget å starte.

Derfor tenkte jeg: østfold og smale svingete veger langs svenskegrensa. På båten over, tok jeg fram kartet for å finne ut hvor jeg skulle kjøre. Jeg syntes den vegen som går helt fra den nederste tuppen på Norge og opp til Halden så lovende ut. Men skulle jeg kjøre dit ned på norsksida, så må jeg kjøre fram og tilbake på samme vegen. Det er noe jeg prøver å unngå, med like stor fanatisme som unger som ikke vil gå på skjøtene mellom betongheller.

Så planen jeg la da var å rase nedover til Sverige på E6, ned til en plass som heter Skee. Derfra ta 164 østover et stykke, in på 165 og nordover mot gamlelandet. På norsksida heter vegen 22. Jeg ville ta den mot Halden, der bytte til 21 som går langs grensa. Følge den nordover gjennom Ørje, før jeg etterhvert ville begynne å skrå kursen over mot Fetsund. Fra Fetsund tenkte jeg å skrå over retning Oslo og Tyrigrava, før jeg la kursen ned til Moss og ferga tilbake.

E6 nedover er ikke mye spennende å fortelle om. Rett fram i relativt moderat fart. Man må anta at onkel ferdes på sånne veger. Over grensa så merker jeg at skyene tykner til og humøret mørkner i takt med været. Jeg tenker litt på å snu, men jeg er så godt i farta at jeg får heller ta regnet når/hvis det kommer.

Etter at jeg svingte av E6 syntes jeg at vegen så fuktig ut. Jeg satte foten litt ned på vegen for å kjenne på føret. Det kjentes glatt ut. MZ2'en bakpå har ikke rykte på seg for å være et regnværsdekk, så jeg tok det pent innover og nordover igjen. 164 har brukbar kvalitet. 165 er et smalt svingete lappverk. Neppe en av svenskenes høyest prioriterte veger.

Vegene var fuktige helt inn på norsksida, men her slapp skyene taket og jeg stoppet litt på en idyllisk rasteplass rett etter grensa (Vassbotten). Var faktisk rimelig varmt nå. En del insekter som hadde latt seg forvirre til å tro at det var sommer, svimet omkring.

En pen norsk rasteplass, etter å ha hatt en snartur inn i Sverige. Våte veger, men det begynte så smått å tørke opp. (JPEG 88K).

Nå var det blå himmel men asfalten var fremdeles fuktig. Det irriterer ikke så rent lite, for her er vegen fin, svingete tofelts med brukbar asfalt. Det beste jeg vet med klær på.

Heldigvis tørket det ganske kjapt opp, sånn at jeg fikk brukt sida av dekkene. Jeg kan anbefale denne vegen (22 fra Halden til grensa) som ypperlig til formålet.

Ser ut som det er mulighet til å gjøre ei lita sløyfe her (Vassbotten/Kornsjø), så det er ennå muligheter for nye ruter.

Fra Halden var det 21 i retning Ørje. Vegen begynte som tofelts (med noen riktig morsomme svinger langs vannet). Smalnet av etterhvert, men fin asfalt. Nå kom været som hadde lokket på meg fra kontoret hele uka: kornblå himmel og sol i skarp kontrast mot gult høstløv.

Denne fargeeksplosjonen var grunnen til at jeg måtte ut på vegen denne dagen. Det var dette jeg hadde lett etter på hele turen. Skarp asurblå høsthimmel, gult løv og rød VFR. (JPEG 131K).

Jeg gliste litt fjollet inni hjelmen og bare nøt å være ute på vegen. En fin rasteplass vet et vann, dukket opp på venstre tide. Jeg inntok matpakken over en kopp varm te og NAFs vegbok. Jeg fant ut at jeg var ved skulerudsjøen og beveget meg langs 125. Jeg var allerede så langt nord, at jeg måtte sør igjen, hvis jeg skulle sør om Øyeren. Jeg bestemte meg derfor for å fortsette i retning Fetsund.

En liten rast ved Skulerudsjøen i Akershus. Skyggene hadde begynt å bli skummelt lange, men jeg måtte ha meg en matbit og en teskvett. (JPEG 116K).

Denne gangen kom jeg til å komme inn på 22 nord for de morsomste svingene langs Øyeren, men der har jeg kjørt før. Ny tur, nye veger. Klokka var rund 18:00 når jeg fylte bensin på et sted som heter Løken og skyggene begynte allerede å bli lange.

På Lillestrøm slo jeg litt mental mynt og kron om jeg skulle suse rett inn til Oslo og ned til Tyrigrava. Jeg bestemte meg for å ta turen via Enebakk, for der hadde jeg heller aldri kjørt før.

Jeg begynte å angre meg, når det etterhvert ble stupmørkt... og iskaldt og vegen var smal og svingete. Er jeg feig for det jeg tror er dårlig føre, så er jeg skikkelig feig når det er mørkt. Da innbiller jeg meg at alt jeg ikke ser er dårlig føre. På denne tida av året begynner jeg også å bekymre meg for frost.

Men jeg fikk nå rotet meg gjennom Ytre Enebakk, Ski, Kolbotn og ned til gamle Mossevei... uten å bli forbikjørt. Det var et bur som hang på som en klegg etter Ytre Enebakk. Jeg måtte virkelig jobbe for å kvitte meg med ham. Si meg: er de helt gærne disse bønda...?

Ned på gamle Mossevei kom det en Gold Wing susende, når jeg sto i krysset. Jeg prøvde å henge på, men jeg klarte det ikke. Når jeg kjørte inn på Tyrigrava og stoppet sykkelen (ca. 19:50), så begynte jeg å skjønne hvorfor... jeg var rimelig frossen. Bare sto og skalv.

Jeg ble av kjentfolk (Jonny) jaget inn i kaféen og tvunget til å kjøpe en kakako. Jeg må innrømme at den smakte godt. Jeg nådde såvidt å si hei til Ivan, før jeg hev meg avgårde 20:10 for å nå ferga fra Moss.

Om tilbaketuren er det ikke stort å si, annet enn at etter at jeg hadde fått låst sykkel og lagt over trekk, så var jeg enig med meg sjøl om at det hadde vært en fin tur. 423km fra start til slutt.